02.10.2011

Kia Orana!

Vår siste dag på Aitutaki er over. Siste for denne gang. Øyen føyer seg inn i rekken av steder på turen som vi allerede ønsker oss tilbake til.

Aitutaki er en atoll i Stillehavet, tilhørende øygruppen Cook Islands - oppkalt etter James Cook som har æren av å ha oppdaget Australia. Cook Islands har ca 20 000 innbyggere spredd utover et areal på størrelse med Vest Europa, hvor mesteparten av dette er hav. Folk flest bor på Rarotonga, hovedøyen. Aitutaki har under 2000 fastboende.

Air Rarotonga flydde oss fra Rarotonga til Aitutaki i et lite propellfly. Før avgang fra Rarotonga trodde jeg at jeg hadde sett verdens minste flyplass. Høner løp fritt på rullebanen og det hersket en mildt sagt avslappet stemning. For aller første gang opplevde jeg å gå på et fly uten en forutgående sikkerhetskontroll. Ganske befriende i grunn. Og til alt overmål: Flyplassen på Aitutaki var faktisk enda mindre.

Hvis Air Rarotongas flyvertinne, Tevai Howard, skulle bli lei av å selge soft drinks til turister på de tre daglige avgangene mellom Rarotonga og Aitutaki, kunne hun vurdert å representere Cook Islands i Miss Universe eller lignende. Men hvorfor skulle hun bli lei? Innflygningen til Aitutaki, etter 45 minutter i luften, var naturskjønn som få. Aitutaki er omkranset av et beskyttende korallrev som rommer en svær lagune med turkisblått, stille hav hvor små øyer, mutuer, med kritthvite strender og irrgrønne palmer ligger strødd utover som perler på en snor. Fra luften ser det hele ganske surrealistisk ut. Som å ankomme en fremmed planet.

En av øyene som utsmykker Aitutakis lagune heter Akitua, og her har vi bodd denne uken. På øyen ligger Aitutaki Lagoon Resort & Spa – og ingenting annet. Fergeturen fra hotellet til hovedøyen Aitutaki kan like gjerne regnes i sekunder som i minutter. Innkvartert i en hagebungalow 5 meter fra strandkanten har alt lagt til rette for at vi kunne nyte disse dagene til fulle. Snorkling, hengekøye, kajakkpadling, myggspray og solkrem er essensielle stikkord for uken. Alt akkompagnert av en evig, svak dur, som jeg må ta meg i å ikke forveksle med lyden av en motorvei i det fjerne. Det er i realiteten lyden av bølgene fra havet som treffer revet rundt lagunen.

På hotellet jobber flere mannedamer. Det vil si menn som sminker seg, kler seg, og ter seg som kvinner. Vi ble ikke så overrasket, siden vi tilfeldigvis hadde zappet oss inn på en dokumentar om dette på Travel Channel før vi reiste. Det er likevel fascinerende hvordan dette inngår i hverdagen som den mest naturlige ting med tanke på hvilken puritansk avkrok av verden vi faktisk befinner oss i. Som de diskré nordmenn vi er, har vi ikke helt turt å spørre nærmere om dette, men vi må nok forhøre oss litt mer om fenomenet med den lokale bartenderen i kveld.

I går var vi på båttur med Vaka Cruise og fikk se flere av de mindre, ubebodde øyene i lagunen, bl.a. øyen hvor de første sesongene av den amerikanske Robinson Ekspedisjonen ble spilt inn. På en av øyene vi passerte var akkurat innspillingen av New Zealands Celebrity Survivor avsluttet. Vi var også innom One Foot Island, som etter sigende skal ha en av verdens fineste strender, men den skilte seg ikke nevneverdig fra de øvrige. Øyen har også verdens, visstnok, minste postkontor. Jeg trodde One Foot Island hadde fått navnet fordi den ser ut som en fot sett fra luften, men bakgrunnen for navnet er en helt annen, og mye lenger, historie.

For ikke å bli helt bløte har vi også måttet komme oss litt i aktivitet på landjorden. En dag leide vi scooter og freste rundt på Aitutakis humpete veier. På østsiden av øyen ligger flere hoteller med solnedgangsutsikt over strendene, men jeg ville ikke byttet mot laguneutsikten vi har fra øyen vår på vestsiden. Tohjulingen tok oss også til toppen av øyens høyeste fjell og gjennom det jeg liker å karakterisere som jungel. Hindringer i veien inkluderte en sovende gris, mange høner, haner og kyllinger, noen geiter og utallige krabber. Hjelm hadde de ikke hørt om hos utleiebyrået. Hjelm er noe som kun blir brukt på Rarotonga. Vi så eksempler på fedre som kjørte moped med sine spedbarn bakpå, uten noen annen sikring enn fars støttende hånd. Det skal riktignok sies at øyens øvre fartsgrensen er 40 km/t. Dermed gikk også venstrekjøringen over all forventning. Sånn sett et ideelt sted for oss å øve på til vi skal kjøre bil i Australia.

Ukens wow-øyeblikk: Da vi kom ut fra restauranten første kvelden og for første gang så stjernehimmelen over palmene. Magisk. Slik er bare ikke stjernehimmelen hjemme.

Turen herfra går videre til Auckland, New Zealand, hvor verden for tiden står på hodet på grunn av pågående Rugby World Cup. En virkelig stor hendelse på disse kanter.

In English? Well, what can I say? Aitutaki is a slow paced piece of paradise.


Created with flickr slideshow.


2 kommentarer:

  1. det einaste eg klarer å tenkje på no er kvifor one foot island har fått navnet sitt.
    neida. høyrtes heilt fantastisk ut på cook islands. kvifor ser ein stjernehimmelen så godt? ingen støyande by-lys på mils omkrets?
    god tur vidare!

    SvarSlett
  2. Ikke så veldig spennende historie, egentlig. Derfor jeg hoppet over den.

    Stjernehimmelen må nok skyldes at det var lite lys ja. Og det hjelper jo også på at det ikke er noen skyer!

    SvarSlett